Fra Vuggen Til Graven

Skikk og Bruk, Tro og Overtro

  Begravelse:

    Når den døende hadde åndet ut, ble vedkommende, gjerne ved hjelp av nabokoner, vasket og kledt og lagt i kisten, og kort tid etter ble liket sunget ut til det rom eller det hus hvor det skulle stå på likstrå. Var kisten ikke ferdig med det samme, ble den døde satt på likstrå på en brisk med dekke over. — Mange eldre folk sørget for øvrig i god tid for å ha sin likkiste og sitt liktøy ferdig, i påkommende tilfelle, ofte i årevis, ja opptil 18-20 år kunne en slik likkiste og det ferdigsydde liktøy måtte vente på den det var tiltenkt. Slike likkister ble ofte lånt bort til andre, som var i knipe med en kiste, men måtte naturligvis skaffes igjen. En kone i Buksnes måtte således låne sin likkiste tre ganger, før hun endelig selv fant hvile i den fjerde. — Det var mange kvinner i bygden som var særlig meget benyttet til å pynte lik, fra senere tid kan nevnes Eline Hansdatter, Offersøy, som ble budsent til slikt fra hele grenda, og stundom også langt utenfor den.

    Begravelsen artet seg ellers ofte som en fest i eldre tid. I sørgehuset stod bordet dekt som til bryllup. Når gjestene var kommet og hadde fått første gangs bevertning, ble liket båret inn, og lokket tatt av kisten. Også innbæringen fra der den døde hadde ligget på likstrå foregikk under salmesang, med en forsanger. Menn med kraftig sangstemme var etterspurt som begravelsessangere, og måtte, gjøre tjeneste som sådanne i vid omkrets. — I kisten var det ofte lagt ned en salmebok eller en annen religiøs bok. Kisten var anbragt midt i stua, og den døde lå der helt avdekket i sitt hvite klede, slik også mens en spiste før kirkeferden tok til. En brente to lys, et ved hodeenden og et ved fotenden av kisten; det var til ære for den døde og for å lyse ham hjem til saligheten. Og når en slik lot den døde være tilstede under måltidet, så var det for at denne, for aller siste gang skulle delta i et måltid i sitt hjem.

    Så ble den døde sunget ut, ned til båten eller bort til vogna eller sleden og under sang ført eller kjørt bort til den siste reis. Det ble sunget ved nesten hver gård en passerte, enten det nå var til lands eller til sjøs.

    Var det vinter med frost og snø, ble liket satt inn på likhuset ved kirken, som dengang stod på kirkegården, og så lagt i jorden ved vår. Fra de avsides liggende gårder i bygda, kunne liktransporter ofte være meget besværlige, f.eks. fra Uttakleiv, hvor både hav og fjell kunne stenge. Vi hører om slike vanskelige liktransporter over Uttakleivsfjellet, og det kunne være brysomt nok fra andre gårder også, når vær og føre var vanskelig, når uvær tutet og der ingen — nesten ingen farbar vei var å finne. Men liket måtte jo frem, en kunne ikke ha det stående altfor lenge hjemme. Det var jo ikke så hyggelig akkurat med en dødning borte på sjåen eller nede i naustet, hvor det kanskje skrømtet og banket og viste seg underlige lys.

    Det var dyp stemning over en slik gammeldags båtferd med lik. I den forreste båten var likkisten anbragt, helst på akterskotten, og båten var ellers fullsatt av sortkledte sørgende mennesker av den dødes nærmeste slekt; så fulgte båt etter båt, etter som begravelsen var stor til. Den sørgmodige, langsomt fremførte sang blandet seg med åreslagene, som ble gjort så dempet som mulig, og fjernet seg mer og mer, til det hele gled i skjul bak et nes eller en holme. Slik kom de, disse sorte følgene, nedetter Straumen forbi Stabben, ut gjennom Offerøypollen, og ut eller inn etter Buksnesfjorden, fra Vestre Hol og forbi Sandsund fra Østre Hol. Sang og åreslag, og stille tale inn i mellom, mens båtene gled inn mot prestegårdsstøa, eller til støene ved Haug og Lilleeidet, hvorfra det var å bære resten av veien, over hauger og langs strender.

    Begravelsen artet seg ikke bare som et sorgens stevne, men også som en fest, ikke bare hva oppdekningen angikk, men også stemningsmessig. Så lenge selve begravelsen stod på, holdt en seg vel i skinnet, men etter tilbakekomsten fra likferden, tok en sin mon igjen. Nå kom hovedmåltidet, og der ble drukket tett, ja stundom også spillet kort, med sjau og slag i bordet, kanskje litt krangel også. En hører om slikt, da mannfolk kom sjanglende hjem fra begravelse. Da en prest i Buksnes ble begravet, gikk det nokså livlig for seg der også, er det fortalt. Skikken var nå engang slik, vi skal ikke falle ut i bebreidelser. Mat og drikke måtte der ikke mangle, i begravelsen som i bryllupet. Det var da også et ordtak som sa, at man åt (spiste) den og den i jorda.

    Senere falt drikkingen og kortspillet bort, som det sømmer seg kristelige, kultiverte mennesker. Men den gamle skikken å blotte liket under sørgeakten i hjemmet, før likferden begynner, holder en fremdeles på her i bygda. Og maten og det store gjestebud likeså. Og de gamle gravsanger lyder fremdeles, men — ja en vet ikke, de faller ikke slik i harmoni med murringen fra en lastebilmotor, som med åreslagene under båtfarten ombord i slanke, høystevnede nordlandsbåter