Fra Vuggen Til Graven

Skikk og Bruk, Tro og Overtro

  Barsel:

    Når kona truet med å «dætte i kråa», som en sa, ble der sendt bud til nærmeste hjelpejordmor, de såkalte krafsekjerringer, som det var mange av rundt om i bygda, i gammel tid kaltes de også «kloke koner», og kunne med litt av hvert annet enn bare det å hjelpe til med barnefødsel. Mange av disse hjelpejordmødrene var ganske flinke, skjønt i vanskeligere tilfeller gikk det jo galt mangen gang, og lægehjelp var det i en snarvending ikke mulig å få, det var mange mil til nærmeste doktor i tiden før 1850-årene. Når barnet var født fikk det som en første velkomstpilsen en klaps i baken, det gjalt om å få det til å gi lyd fra seg, og så ble det vasket og lagt i bleier og linne Snart kom det også i vogge. Etter noen dagers forløp, når barselkonen var kommet litt til krefter, innfant nabokonene seg med barselmaten, barsengmaten, som en sa og fremdeles kaller den. De fleste konene i nabolaget kom med barsengmat, og kvinner av skyldfolk kom langveis fra. De bar i korger eller lauper, eller i perlefat i et plagg. Barsengmaten var alltid graut, som regel kokt av risengryn, stundom også av rømme, og der var ikke spart hverken på fettet, kanelen eller strøsukkeret. Og så var det gode kaker til, eggpannekake, fine vafler eller andre slags lekre kaker, lefse kunne også brukes — Når en så en kone med korg eller stort plagg, bærende forsiktig, var det ikke til å ta feil av at nå var det barsengmat underveis — om det eller var noen kone der i strøket som nylig var «dotten i kråa». — Apropos barsengmat: Det fortelles om en kone her i bygda — det var vist i 1850-årene — at hun av sin svigermor, en gårdmannskone, fikk barsengmat kokt av hel byggryn i vatn, destillert med smør, sirup og — nellikspiker. Det var jo kraftig kost, men var det litt ondskap med i spillet fra svigermorens side? Nellikspikerne kan jo tyde på det. Hadde en ikke gryn for handa, laget en barsengmat av annen god mat, f.eks. lefse med gomme eller gammelost. Gammelost på lefse bruktes meget, og smakte godt, noen syntes det var den rene lekkerbisken.

    De som gikk med barn, måtte være varsomme, de hadde mangt å passe på, det var varsler og det var tru en skulle ta omsyn til. I den tiden det var bjørn her i bygda, var den særlig farlig å komme ut for, den luktet en fruktsommelig kone på lang lei og ville ha tak i fostret. Haren måtte en også ta seg i vare for, så den vesle ikke ble haremynt. Skytteren skar straks, og før han kom til gårds, snuten av haren. Det ble regnet som et godt tegn om den nyfødte hadde seierhuve (fødehinne), og første døgnet skulle den nye verdensborger ligge i drøftetrauet, da ville barnet bli fruktbart. Det ble straks vasket i varmt øl og gitt melk, om mulig av mærra, for så ville det få god helse og bli sterkt. Før det var blitt «kristnet», lurte faren på alle hold, særlig fra de underjordiske, som ville bytte barnet til seg og legge sitt eget i steden. Slike byttinger var fæle til å skrike, de så gamle og fjottede ut Fikk de mye pisk, kunne mora komme og hente dem tilbake. — Julianna på Holand, gift med Nils Johannessen — hun var født på Uttakleiv og var datter av Ane Fredriksdatter — var det på nære nippet med at hun skulle bli ombyttet, da hun liten og ennå ikke «kristnet» lå i vugga. Heldigvis fikk en kone, som var tilstede i huset, se den underjordiske med barnet sitt i en bylt, og fikk jaget styggedommen bort — med stål og Guds ord.

    Straks den nyfødte så dagens lys, hugg de en kniv inn i veggen og der skulle den stå inntil barnet hadde fått dåp. Så skulle det være stål og salmebok i vugga og gjerne også en flatbrødkniv mellom reivene. Vaskevatnet ble velsignet før en slo det ut, og de voktet seg vel for å vugge en tom vugge Kom fremmede folk inn til et udøpt barn, ble en mistenksomme med en gang og kastet stål etter dem, øks, kniv, eller om så bare en bundingstikke. En kunne aldri vite hva slags erinde de gikk i.

    Barselkona skulle, så snart barnet var født, supe i seg så mange skjeer smeltet smør, som mulig, hvorpå en gav henne øl, hvori smør og gammelost var kokt tilsammen. Ingen gikk inn til en barselkone før de hadde tatt i en glo, og barselmaten velsignet de, gjorde kors over den og sa: «I Jesu navn». Barselkona greide jo ikke så meget av den gode maten, men det var en herlig tid for de andre folkene i huset, særlig barna, som da hadde store feststunder rundt grautfatet. — Kom en mann inn i et hus der kona lå med nyfødt barn. og han ikke merket det straks, måtte han kaste huva si i senga til pant. Når han gikk, skulle den løses ut med en gave, noen skilling, en ort, ja opp til en hel daler, som han hadde råd til.

    Jordmorskyssen hadde alltid hastverk, enten det nå var i båt eller med forspent hest. En rodde på av alle krefter, eller kjørte så mærra ville sprenges. Det var, og er vel forsåvidt ennå, et ordtak, når noen forter seg avsted og ikke ser seg tid til å stanse, eller stå av en prat: er du i jordmorskyss?

    Ennå lenge etter at der var kommet «statsjordmødre» til bygda, fortsatte hjelpejordmødrene (stråmødrene) sitt virke, når de ble hentet, og det ble de ofte. Det kunne være lang vei til den utlærte jordmor, eller en så seg ikke utkomme til å hente henne, selv om honoraret var meget rimelig, idet de fastsatte jordmorpenger var 3 kroner. De var dog mange som i gleden over at et nytt skrik i vuggen var kommet og at alt hadde gått vel og bra, betalte både 5 kroner og mere. Men de riktig fattige hadde kanskje intet å betale med, og da var jordmora den, at hun intet beregnet seg for hjelp og umake. — Senere ble satsen forhøyet til 5 kroner, og så videre oppover, til en nå må betale 30 kroner til jordmora, og enda se glad ut.

    Av hjelpejordmødre var det mange i eldre tid, og vi nevner bl.a. Petternella Nilsdatter, Uttakleiv, og hennes datter — opplært av moren — Guren Jakobsdatter, Uttakleiv. På Uttakleiv var det jo særlig nødvendig å være selvhjulpen, også slik, det var ingen springvei å få hentet jordmor, når «hauen stod på». Videre nevner vi Petternella Hansdatter, Offersøy, Hanna Anderdatter, Vik, Maren Eriksdatter, Vågan, Kristianna Jørgensen, Skotnes, Ellen Sivertsen, Skotnes, Bergitte Larsdatter, Nautøy, og mange, mange fler var det som kunne yte en håndsrekning i slike tilfeller — med større eller mindre dyktighet. Også en kone på Farstad er nevnt som en dyktig stråmor, men hennes navn er nå gått i glemmeboka. Og lister vi oss over grensen til Hol. møter vi på nærmeste gård, Hag, Anne Lindgaard, som var særlig dyktig og meget søkt som hjelpejordmor. Hun flyttet siden til Andøya, og da hun var 94 år gammel gikk hun den omlag 3 mil lange vei fra Åse til Andenes for å ta imot det 7. barnet i familien hos en slektning. Det var en prestasjon i mere enn det å være stråmor.

    Og når så barnet har vokset til kom dagen da det skulle til dåpen.