Fra Vuggen Til Graven

Skikk og Bruk, Tro og Overtro

  Trolovelse:

   I det 16. århundre var det en hovedregel at «intet ekteskap måtte tilstedes udi det tredje ledd», d.v.s. at ekteskap var forbudt, ikke bare mellom søsken, men også mellom søskenbarn og tremenninger. I tilfeller hvor ekteskapskandidaten var enkemann, måtte vedkommende ikke bare utenom sine egne skyldfolk, men også sin avdøde ektefelles. De to hadde jo vært «ett kjød». Mannens brødre var derfor også brødre til konen, hans fettere hennes fettere o.s.v. — I den katolske tid var ekteskap forbudt endog mellom slektninger i fjerde ledd, ja endog det å stå faddere sammen, var blitt erklært for å medføre et åndelig slektskap som likeledes utelukket ekteskap. Også etter reformasjonen straffet man utuktige forhold mellom folk som var i slekt — kjetteri som det kaltes — meget strengt, ja med døden.

    Når to hadde fått et «godt øye» til hverandre, og de ellers ikke var for nær i slekt, traff de sammen til hemmelige stevnemøter, helst lørdagskveldene, den såkalte lørdagsfriing; det kunne da komme så langt at der ble sengeleie, men i full kledning, og dette kaltes å «ligge på tro og love», hvorav ordet trolovelse har sin opprinnelse. Lørdagsfriingen og natteløperiet var meget utbredt overalt. Vi har jo den kjente folkesang, der den ventende pike kveder: «Det var en lørdag aften, jeg sad og ventet dig». Natteløperiet, nattefriingen var alle med på, så sant de hadde nådd voksen alder, det var noe som skulle så være, og litt igjen av skikken er det vel fremdeles i enkelte bygdelag. I gammel tid var den imidlertid godkjent av alle. Når det virkelige frieri skulle foregå, var det ikke alltid frieren selv som opptrådte, men en av hans nærmeste slekt, hans far, mor eller eldre bror, eller andre nærstående slektninger. Etterpå skulle valget godkjennes av begge parters slekt, og først da var saken helt i orden.

    Trolovelsen ble stadfestet ved presten i nærvær av 5 vitner. Den var en offentlig handling, som skulle gå for seg i kirken, eller iallfall i nærvær av en prest, og var således mere enn et vanlig muntlig løfte. Trolovelsen var begynnelsen til ekteskapet, og bryllupet fullbyrdelsen, akkurat som våre dagers forlovelse er det, men med den forskjell at trolovelsen var langt mere bindende, og skilsmisse mellom trolovede var en vanskelig sak, kanskje vanskeligere enn oppløsningen av et ekteskap i våre dager. — Vi hører jo om sorenskriver Bjørn Ursin på Gjerstad, at han ble fradømt sitt embete fordi han «slo opp» med sin trolovede Karen Barsøe og giftet seg med Maren Hveding. — Fra 1582 var reglene for skilsmisse de samme enten det gjalt trolovelse eller ekteskap, i begge tilfeller måtte det skje ved dom. At trolovelse skiltes bare etter felles overenskomst, var altså ikke tillatt.

    Blant kjærtegnene dengang mellom to elskende, var det å lyske (løske) et særlig tegn på godt vennskap og god forståelse. Når denne forretningen gikk for seg i fri luft, og det gjorde den ofte, falt det naturlig at han — det var vel han som helst skulle lyskes — mens han ble lysket lå ved siden av henne med hodet i hennes fang. Når det meste av viltet var utryddet, ble han kanskje også kjemmet eller børstet i luggen, om så bare ved å krafse med fingrene. — For en kjærlighetsidyll!