Fra Vuggen Til Graven

Skikk og Bruk, Tro og Overtro

  Dåpen:

    Almuesfolk gjorde ellers ikke stort vesen av dette i eldre tid, det var nok mest bare «storkarene» som holdt større barnegilder. Men en pen dåpskjole skulle det nå være, en pen kyse og litt annet ellers. Slike dåpsutstyr tok en godt vare på og brukte dem til barn etter barn, og også til barnebarna. De var også meget på lån til utenforstående, som ikke så seg i stand til å anskaffe eget dåpsutstyr. — Fadderne ble i mange tilfeller skaffet til veie etter at en var kommet til kirkestedet med dåpskandidaten. Faren eller moren traff her kjente, som de fikk til å skrive seg som faddere, en hadde ikke større bry med slikt. — Før dåpen måtte barnemoren først bli «innleid» — om hun ikke hadde gjort det før, etter barslet, det var «mødres kirkegang», som dengang var påbudt, og det var den første kirkelige handling på søndagsmorgenen. Hun hadde da med seg en «innledningskone», som stod ved siden av barnemoren, mens presten holdt innledningstalen. Denne slags kirkegang var alminnelig til langt ut på 1800-tallet. Våre bestemødre og oldemødre måtte gå den hver gang de hadde ligget i barsel.

   På kirkeveien til dåpen ville en gjerne fare fort, da skulle barnet bli snilt. Den som bar barnet stappet en brødskalk inn i tullen, eller bad Fadervår før de for. Men en ugift kvinnes barn fikk ikke denne ære.

    Det måtte være i det minste fem faddere; hadde en bare fire, kom barnet til å mangle en sans; var det seks, fikk barnet den sjette sans. Fadrene ofret til prest og klokker. Foreldrene ga ofte fire skilling til presten og to til klokkeren, men hun som bar måtte helst gi litt mere. Likevel måtte det «ikke foreskrives noen hva de skulle gi for barnedåp eller ektevielse, men presten «skal nøyes med hva enhver av fri vilje vil gi eller ofre». Det samme var praksis ved konfirmasjon. Disse gavene var en del av prestelønnen. Klokkeren fikk alltid omlag det halve, eller mindre. Når det regnet på presten, skulle det bare dryppe på klokkeren. — Når en kom fra kirken, tok moren mot barnet, bar det inn og leste Fadervår over det. En måtte ikke «kalle opp» et barn som døde i ung alder, da ville det snart dø, det også. Døde småbarn og forliste skip måtte ikke kalles opp, det var uhell med det. Ellers kom barnet til å likne den det var kalt opp etter, det lå i navnet. Når en kalte opp brukte en hele navnet til den en ville gi barnet navn etter. Hadde moren drømt en mannsperson, og den nyfødte var en pike, var det ingen annen råd enn at en fikk laget en endelse til navnet; Hans ble til Hansine, Ole til Oline, Kristian til Kristianna o.s.v.

    Det kunne ellers ofte være et problem hva barnet skulle hete, men oftest var det jo greit nok. Den drømte måtte kalles opp, han gikk etter navn, og fikk han det ikke, gikk det barnet ilde. Ikke bare mens moren gikk med barnet, men også etter at det var født, måtte en akte på slike drømmer. — Barnet kunne også ha fått, eller være tiltenkt et navn, som det ikke var tilfreds med, det skrek da og bar seg og var ikke til å stagge, men oppdaget en feiltagelsen før dåpen, var det jo mulig å få rettet den, værre var det etterpå. Det var lite en brukte av ekte norske navn i eldre tid. Det danske innslaget hadde øvd sin innvirkning også slik, og det var ellers meget en brukte av bibelske navn, eller — og det var meget fint — en «kalte opp» standspersoner og kjente menn i bygda eller i omegnen, handelsmenn, embetsmenn, og ga gutten disse menns slektsnavn til fornavn, eller piken fikk det knyttet til som etternavn. Schøning og Jentoft, Lockert og flere andre var meget benyttede dåpsnavn i Buksnes. — Ellers kunne det være mange rare og snodige navn, konstruert i frodige fantasier, eller hørt fra andre distrikter hvor en var enda lenger fremme med slike rariteter enn her i bygda. Og ikke sjelden heller kunne det være flere søsken som hadde samme fornavn. Et ektepar i øvre bygd i Buksnes hadde således to — eller var det tre — piker som hette Ane. En annen mann hører vi om som døpte to av sine døtre med navnet Kristianna.

    Men navnet skjemmer ingen, heter det, og en var ikke så nøye med slikt i eldre tid. Et ellers bra navn ble ofte forvrengt til det ukjennelige, som f.eks. Jørgen til Jørn, Dorthea til Dåret, Malene til Mailen, Greger til Greis, John til Joenn, Joakim til Jokkum, Joakime til Jokkumina o.s.v.