Fra Vuggen Til Graven

Skikk og Bruk, Tro og Overtro

  Bryllup:

    Bryllupet var opprinnelig en frivillig vigsel og stadfestning av ekteskapet, som i grunnen var inngått ved trolovelsen, men etter 1582 ble det lovfestet. Fra festet, trolovelsen, til bryllupet kunne det ofte gå lang tid, der nevnes opptil 18 år, men i alminnelighet gjalt det å unngå slike lange trolovelser. Bryllupet var parets æresdag, og det var av viktighet å gi den et så festlig preg som mulig, og ble bryllupsfestlighetene mindre vellykket, falt skammen ikke bare på brudeparet, men vel så meget på slekten.

    Før reformasjonen var det bare de mere velstående som feiret bryllup, fattigfolk måtte nøye seg med det enklere og billigere festøl. Ved ordinansen av 1582 fikk imidlertid alle påbud om å holde bryllup. Det stod her med klare ord: «skal ikke tilstedes dennem, som er rettelig trolovede, at søge seng med hverandre, førend de er viede og givne sammen i kirken.» Alle vielser ved den tid, og til langt ut på tiden ennå etter 1800, foregikk om søndagene i den hele almues påsyn. — Fra katolsk tid fulgte det vielsesritual at brudevielsen skulle foregå for kirkedøren. I ordinansen av 1582 om ekteskap heter det «at lade sig vie og give sammen udi i kirken», men det gikk langsomt med å få dette gjennomført i praksis. Man fortsatte med å vie foran kirkedøren. Senere fikk paret slippe inn i kirken så langt som til midt inn på gulvet, der vielsen så foregikk, og først i 1607 ble vielsen henlagt til alteret.

    Der skulle lyses tre ganger fra prekestolen for brudeparet før vielsen kunne finne sted, og før vielsen måtte paret tilstå sine synder for presten. — Ekteskapsbrudd var en alvorlig forbrytelse som medførte fredløshet eller dødsstraff. All kjønslig omgang utenfor ekteskapet ble stemplet som en forbrytelse, ikke engang trolovede må «søke seng med hverandre», het det jo. og leiermål ble straffet med bøter, offentlig skifte, ja i grovere tilfeller med en vanærende død.

    Ordinansen av 1582 hadde bl.a. sin grunn i at før den tid var det — tross alle strenge bestemmelser — mange som levde sammen som ektefolk uten både trolovelse og vigsel. Nå skulle det bli slutt med dette syndige og fordervelige levnet.

    Der brente to lys for brud og brudgom under vielsen. Det ene lys merker at brud og brudgoms hjerter skulle brenne i en stadig tro til Jesum Kristum, det andre lys at brud og brudgoms hjerter skulle brenne i en rett ekteskaps tro, og enda en tredje tro som en skulle holde med sin gjenbo og nabo.

    Flytter vi fremover til tiden etter 1800, finner en at mange av de gamle bryllupsskikkene fremdeles holdes i hevd, men adskillig er dog forandret Nå er det ikke lenger påbud om at bryllupet, vielsen, skal foregå på søndag, en kan velge seg hvilken dag en vil, men det var nokså alminnelig å feire bryllup i helgetiden, gjerne slik at en begynte en lørdag og sluttet den følgende mandag, ja for 2-3 dager skulle et anstendig bryllup stå. De fleste bryeluper her i bygda ble feiret om sommaren eller først på høsten. Om vinteren var alle mannfolk på fiske, så da kunne en ikke tenke på slikt, med mindre det var galt fatt med brura, og en ikke ville få en liten for tidlig. Når det var lyst tredje gang begynte en for alvor å ordne til festen. Der ble slaktet og bakt, kanskje også brygget, og et par-tre dager før bryllupet tok til, kom hun som matmor skulle være og kokkekonene som skulle gå henne til hånde. Brudgommen hadde da allerede vært på vandring omkring i gårdene og innbudt gjestene. Endel av gjestene, om de hadde lang vei eller var nære skyldfolk, kom gjerne dagen før bryllupet.

   I litt større brylluper var det også vert, kjøgemester, som det het i gamle dager. Han hadde som sin særlige oppgave å ta seg av skjenken, men hjalp også til med serveringen. Når bryllupsgjestene kom, stod verten ferdig til å by gjestene en velkomstdram, og det samme gjentok seg når en kom tilbake fra kirketuren.

    Før kirketuren tok til skulle brura pyntes, og det var ikke en hvers sak, for det skulle gjøres med smak for det kledelige, kransen skulle sitte pent og sløret falle i sirlige folder til et langt slep. Før kirketuren tok til var det bevertning med kaffe, kaker og mat. Fra de steder i bygda — dette var jo før veienes tid — hvor en ikke kunne komme frem over land, var det å ro, brurbåten var den første, og så båt etter båt så mange en behøvde. Var det godt vær, satt karene der og rodde i sine skjorteermer, det var spøk og latter og godt humør hele veien til Lilleeidet eller Haug, da en måtte ta bena fatt. Også fra Nedrebygda er det trolig en rodde seg frem til Buksnes, iallfall når føret til lands var bløtt og mindre bra. Fra Øvrebygda gikk de nok til Opdøls- eller Skulbrusjøen og tok båt derfra til Lilleeidet eller Haug, akkurat som en måtte gjøre det fra Utbygda. Men fra Straumsida var det å gå, — men en gikk jo så lett og under den beste feststemning, med spillemann i spissen, og spillemannen han gnikket sin fele helt til en var kommet inn på prestegårdstunet, og tilbake gikk det også under full musikk. Omkring 1870. da kapellan Hansen var midlertidig prest til Buksnes, nedla han forbud mot å spille lenger enn til Korshaugen, og etter hvert falt jo denne brurfølgemusikken bort.

    Hovedmåltidet, middagen, etter hjemkomsten fra kirken var som regel sodd, og så kunne dansen begynne. Spillemannen var plasert i en krok av stuen eller låven, der dansen gikk over tilje, under høy stemning og med friske sving og kast i polskdansen, reinlenderen, valsen eller en kåt masurka. Det var også noe en kalte langdans; i denne dansen var det en som førte an, og alle holdt hverandre i hendene, og så kunne det bære ut av danselokalet, utover marken, ja helt ned til fjæra, og det var moro over alle grenser. — En måtte ikke glemme å friske på humøret hos spillemannen ved å stikke til ham skillinger, og verten glemte nok ikke å rekke ham en dram engang i mellom. Hans Mathisen spilte i mange brylluper her i bygda, og han var gutten sin som kunne få sving både på «bagen» (buen) og de dansendes føtter. Halling var det mange som kunne danse av de gamle Buksnesværingene. Om Anders Rasmussen fra Rise fortelles det at han var en ren mester i halling og spente skohelene under loftsbjelken så det smalt, og mange med ham var det som kunne gjøre den kunsten. Slik turte man til langt på natt, og så var det å køye. En var ikke så nøye på legret, flatseng på et gulv, i brudehuset eller i en av nabogårdene, et høyla tok en også tiltakke med.

    Annen bryllupsdag var det brurgrauten skulle serveres. Den var kokt av rømme eller risengryn i store ankersgryter, med stort smørøye og kanel. Når den skulle bæres inn stilte spillemannen seg i spissen, så tok brur og brurgom hver sitt fat, dernest brurkona og brurmannen, og etter fulgte så gjestene med sine fat, så mange som der var graut til, og under musikk toget en så inn i spisesalen med de dampende grautfat. Flere spiste av samme fat — og møttes ved smørøyets fete kilde. — Kan hende også soddfatene første dag ble spillet inn.

    Bryllupene varte i 2-3 dager, og mer enn en av gjestene var det som da hadde danset skoene av seg — akkurat som prinsessene i eventyret. Folk vår danseglade også dengang, og i bryllupene fikk en danse alt det en lystet.

— Om en mann fra Utbygda fortelles det at han ikke hadde annet å møte frem til bryllupshuset i enn et par høye støvler — det var i 1850-60-årene, — men danse ville han for enhver pris, og det kunne han anstendigvis ikke gjøre i et par sjøstøvler. Så gikk han resolutt hjem, skar støvlene tvers av passe ned på leggen, og gikk i dansen, og spør om han fikk slått takten med sin partner med de tunge heljern.

    Første dansen første dag var bruras, hun og brurgommen skulle danses ut av ungkarslaget og inn i de giftes rekker, og samtidig skulle der gis i skåla som gikk rundt. Det var gaver til brurfolket. Alle skulle danse med brura, det var en ære for henne en ville vise, og skam for den som ikke la i skåla. — Brurgommen hadde også fine klær, om han ellers var av bemidlede folk, sølvknapper i klaffbuksene og sølvbeslag på bukseselene, når det skulle være riktig fint.

    Når den gode brurgrauten var kokt var det mange av ungene som ville skrape gryta, det kunne være en kamp om det. Det fortelles fra et bryllup i midtbygda — det var så sent som ut på 1870-årene, at en noe større gutt, brurgommens yngre bror, hadde fått gryta til skrapning, men en annen gutt ville gjøre seg delaktig i herligheten med de brunstekte skovene, og da han ikke det fikk, tok han en stor jordklump (lomp) og deljet den midt i gryta så det govet, — så var den skrapningen gjort. — Et annet sted i et bryllup — eller var det en begravelse? — hadde flere unger fått gryta til skrapning, og de bar den mellom seg bort i et skogsnar for å kunne nyte den i fred og ro, men mens de bar falt en liten pjokk opp i gryta og skrek etter bergning, men de andre bar bare videre, og lempet den «forulykkede» ut av matfatet først etter at gryta var kommet på plass, og så grov og spiste de alle sammen av hjertens lyst, og småen som hadde gjort reisen som passasjer, fikk nok sin part av grytas goder.

    Brud og brudgom fikk heimegave; var det bondefolk var gaven helst en ku, heimagåvkua hører jo fremdeles med i mang en buskap. Men det kunne være andre ting også, en pen kiste, en kommode og meget annet.

    Kvinnene gikk den gang til kirke med forklær, gjerne av silke, om en hadde råd til så kostbart stoff, både ved brylluper, begravelser som ved alminnelig kirkegang. Sirianna i Yttervåje var trolig en av de siste kanskje den aller siste som fulgte denne gamle skikken, hun og hennes datter Haga, enda så sent som etter 1900. Men det måtte være fine, spraklete forklær som det var stas med.

    Tredje bryllupsdag, var kosten gjerne av simplere slags, der kunne til og med serveres sild den dagen — om det ellers skortet på annen mat. Men sild smakte nok etter de mange drammene og den trøytende dansen.

    Flere av bryllupsgjestene brakte mat med seg til brurhuset, især de av slekten. Der skulle jo noe til for et storbryllup, som varte 3 dager til ende. — Fattige folk måtte nøye seg med et mindre lag av en dags varighet, og mange var det som bare rett og slett gikk til presten og kirken og fikk saken avgjort i all beskjedenhet — uten dram og dans og digre sodd- og grautgryter, og det holdt nok akkurat like godt i et slikt ekteskap som der det var innledet med krans og slør og brudeslåtter og marsjer helt frem til kirkegårdsledet

    Bryllupsmatmødre og kokker — ofte også ved begravelser — var fra senere tid bl.a.: Hanna Johannesdatter, Holand, Anne Nilsen, Hag — som også var meget benyttet i Buksnes, — Karen Pettersen, Skulbru, Anne Steffensen, Bolle, Bergitte Larsdatter, Nautøy, Emilie Jensen, Haug, Inga Jensdatter, Haug, Karoline Henningsdatter, Vold, Augusta Nikolaisdatter, Gjerstadneset, Ellen Sivertsen, Skotnes, Laura Hammer, Storeidet, Thea Hansdatter, Holand, Johanna Olsen, Holandsjøen, og en som gikk under navnet Ane kokk, hun hodde mest på nedre bygd.

    Av bryllupsverter har vi Ole Jakobsen, Rise, Kristian Jakobsen, Vold, Frantz Hansen, Skotnes, Knut Knutsen (bergenser), Ballstad, senere Gravdal, Peder Hansen, Holand, Nils Olsen, Holandsjøen, og det er nevnt også en Henning, som var dreng på Haug, og fra siste tid Laurits Johansen, Lakselvhaug. — Men det var jo mange fler både av matmødre, kokker og verter, uten at vi ser oss i stand til å navns nevne dem alle sammen.

    Vertene måtte helst bringe med seg godt humør, være kvikke, livlige karer som på alle vis kunne tilgodese gjestenes velbefinnende. De måtte kunne ledsage en dram med et muntert ord og passe på at ingen gjest fikk noe å surmule over. Kristian Jakobsen var nok her den rette mann, men også de andre her nevnte kunne sine ting slik.