Page 2 - DA BRURSTOLBRURA BLE RASENDE

DA BRURSTOLBRURA BLE RASENDE

Nede i Ballstadfjellet bodde det ei jomfru, som var kommet så pass opp i årene, at
hun på liv og død ville gift seg. Da det ingen friere fantes, så måtte hun selv ut å
se etter en ektemake, og hennes øyne falt på mannen i Himmeltindene. Straks
strøk hun av sted og fridde til ham, men fikk nei. Endelig lyktes det henne finne

en passende parti, og så gikk hun øyeblikkelig i gang med å stelle i stad til bryllup.
Til brudesteik hadde hun røvet en vakker ung pike oppe fra Buksnesbygda. Denne
piken var forlovet, da kjæresten hennes fikk høre om ranet og hva som sto på, var

han ikke større reddharen, enn at han på stående fot bestemte seg for å hente sin
hjertenskjære og berge henne fra brursteikgryta. Det høvde så bra , at da han
kom nedover til Ballstadfjellet, var hun som brur skulle bli ute for å invitere bryl-
lupsgjester. Kjæresteparet la ivei som best de kunne, men de var ikke kommet

lang vei før jomfrua kom tilbake og oppdaget at steika hennes var forsvunnet. Ra-
sende begynte hun å ransake sitt hus for å finne den vakre mø, og så grundig gjor-
de hun det, at hun kastet ut både brurstolen og brurfatet. Brursyolen, ja den vet

vi jo alle hvor den står, og brurfatet (fiskefatet) ligger som kjent i sundet like ne-
denfor stolen. Mangt et tareknippe er siden skåret under vårs bunød i det fatet.
Da jomfrua hadde rast fra seg heime, fikk hun øye på de to rømlingene og satte
etter dem. Først forsøkte hun å ramme dem med stein. Hun grep kraftig til, men

var ikke sterk nok til å få revet løs et stykke av berget nede ved Brurstolfoten. Den
dag i dag kan en tydelig se hennes grep i berget, gropene etter en hands fem
fingre. Mer og mer rasende grep hun til den siste utvei for å få stanset rømlinge-

ne; hun spente for storoksen sin og ville forsøke å trekke sørparten av Buksnes fra
den nordre del, og det var nærpå det hadde lykkes, - det var bare en «tåg» land
igjen mellom Storeidet og Lilleeidet, men så orket ikke oksen mer av slitet. Nå ble
den vordende brur gram i hu, hun slo til oksen under øret , og så hart at dens ho-

de skvatt lang vei og falt ned i Brurstolsundet, og navnet «Okshaue» bærer det
den dag i dag. Blodstrømmen fra oksen sprutet vestover Nålsundet og ligger der
stivnet som små skjær. Da alt var mislykket for henne gikk hun opp på Ballstadfjel-

let – kanskje for å gråte ut sin sorg og gremmelse; men da Himmeltindmannen
fikk se henne, tenkte han: Kommer hun nå igjen denne friarførkja, og så grep han
en langvoren stein for å kjyle i henne. Just som steinen var underveis, kom mor-
gensola, og da mister all trollskap sin makt. Steinen falt ned på Storeidet, hvor

den ble stående med ene enden nede i jorda. Den stod på Hammergården enda
så sent som i 1850-60- årene og var som en bauta. Den samme morgensola ramte
også brura sjøl, iført hele sin brurstas, slør og krone, og så stivnet hun til stein.