Skriv ut denne siden.                                                                 BUKSNES - ET GAMMELT KIRKESTED

Litt historikk.

   Når den første kirken ble bygd, vet en ikke helt sikkert, heller ikke nøyaktig hvor den sto, men i flere hundre år har Buksnes vært kirkested. I 1324 nevnes det for første gang at Buksnes er et eget kirkesogn. Det kan ha vært mye tidligere. Er kirkestedet like gammelt som i Kabelvåg, da er det vel fra middelalderen, først på 1100- tallet. Da ble nemlig det første gudshuset bygget i Kabelvåg (Kapellvågen) av kong Øystein.

   Den siste katolske presten i Buksnes var Anders Aslaksøn. Han var prest i Nidaros domkirke og samtidig prest i Buksnes. Hans plikter var bl.a. å tilbringe en viss tid her oppe. I hans tid var prestegjeldet ganske stort. Til Lofoten prestegjeld (som Buksnes den gang het) hørte hele Vestvågøy, Flakstadøy, Moskenesøy og muligens også Værøy. Så i tillegg til hovedkirken på Buksnes hadde menigheten også annekskirker i Hol, Borge og på Flakstad. Dette skulle en mann betjene, med hovedbopel i Trodheim!

   I Anders Aslaksøn sin tid kom reformasjonen. Kongen brukte det bl.a. til å få tak i mye av kirkens jordiske gods, og lot villig de prester sitte som var villig til å administrere sine sogn etter kongens vilje. Mange gjorde dette, og også Anders. Han ble dermed den første evangeliske prest her. Hvor mye skifte dette var av mer teologisk art er ikke godt å si. På oss i dag virker det dog merkelig. Men den posisjonen en prest den gang hadde var vel en messe mindre verdt. Anders forble prest her til sin død i 1546.

   Det kan nevnes at mot slutten av 1500- tallet var Lofoten (Buksnes) en av de fem prestegjeld i Vesterålen/Lofoten. De andre var: Værøy, Lødingen (hvortil bl.a. Gimsøy og Kabelvåg hørte), Vesterålen (Hadsel) og Andøya (Dverberg). Blant disse var Lofoten regnet for å være et godt kall. Fisket og handelen gjorde det attraktivt for prestene, men også forpliktende og arbeidskrevende.

Presten Hans Olssøen, som var prest fram til 1643, ble kjent ikke minst fordi kirken på Buksnes i hans tid blåste ned ikke mindre enn fire år på rad. Den siste gangen det skjedde var i 1638 / 39 og da var menighetskassen helt tom. Biskopen sendte ut brev til de øvrige kirker i stiftet og ba disse hjelpe til.

  Innsamlingen må ha vært effektiv, for allerede i 1641 sto kirken ferdig. Dette er den eldste kirken det finnes data om, fordi biskop Nannestad, som var på visitas her i 1740, har skrevet ned en kort beskrivelse av den. Av denne går det fram at kirken var en enkel korskirke av tre. Den hadde en altertavle hvor troens tre artikler og nattverdens innstiftelsesord var skrevet. Prekestolen var umalt eik, den hadde utskjærte figurer av de fire evangelister og årstallet 1658. På alteret sto bl.a. en kalk med bokstavene JHS MAIRA. Dette at jomfru Maria hadde fått sitt navn inngravert ved siden av Jesu navn kan tyde på at denne kalken var fra før reformasjonen.

  Den gamle kirken sto sannsynligvis helt fram til 1802. Da var den reparert flere ganger etter at uvær hadde ramponert kirken kraftig. I 1802 var den imidlertid så dårlig at den måtte rives helt. Mye av tømmeret var brukbart, og ble brukt på nytt  når den nye kirka ble bygd.

  Den nye kirka var ei langkirke av tre, som sannsynligvis sto nede på kirkegården. I 1831 viser en rapport at den var i god stand, men i 1882 ble også denne kirken ødelagt av storm. Denne stormen var så kraftig at kirkespiret ble revet løs og plantet i bakken. Så måtte det bygges ny kirke. Også denne var av tre. Det var ei korskirke med plass til 640 mennesker. Den hadde et nokså ordinært utseende. Innvendig var den kledd med liggende lys malt panel. Altertavlen var et enkelt maleri av Jesus på korset.

  Ved århundreskiftet ble det ganske dramatisk for Buksnes menighet. Det begynte med at prestegården brant ned i 1899. Da omkom det mennesker, bl.a. to av presten Arctanders barn. Og vel tre år senere ble det brann igjen. Denne gangen gjaldt det kirka.

  Den 26. januar 1903 ble Buksnes kirke lagt i aske etter at et lyn hadde antent bygningen. Det gikk ikke lenge før ny kirke var under planlegging. Allerede den. 6. februar 1904 ble nye tegninger godkjent. Arkitekten var Karl Norum. Og den. 22. november 1905 ble den nye kirken i Buksnes innviet av biskop P. W. K. Bøckman. Med den nye kirka var det flere ting som var nytt.

  Den nye kirken ble bygget på Korshaugen, til tross for mye protester, mens de andre kirkene sto nede på kirkegården.

  Stilen den nye kirka fikk var jo helt uvant, med drakehoder på mønespissene, og med mange småtak og med utskjærte mannsansikter over alt innvendig.

Det var sokneprest Aasen som ville at kirka skulle bygges slik. Det ble protester fra både formannskap kommunestyre. De ville at kirken skulle være slik de andre hadde vært. (Korskirke). Aasen sto på sitt, og da han som prest og ordfører reiste til Oslo for å få godkjent planene ente det med at han fikk sin vilje. Kirka skulle bygges i drakestil.

  Tiden var vel en del av årsaken til denne stilen. Omkring århundreskiftet var det en sterk nasjonalitetsfølelse blant folk. Arkeologer hadde gjort store oldtidsfunn, historikere hadde avdekket mye av Norges historie. Og landet sto i ferd med å bli løst fra unionen med Sverige. Alt dette virket i en retning. Det nasjonale.

Byggekunsten merket også dette. Man søkte tilbake til eldre byggetradisjon. Dette ser en klarest representert i stavkirkene og deres drakeskrud, og dermed ble disse kirkene et forbilde for flere bygg i Norge på denne tid. Det gjaldt også for Buksnes kirke.

  De som var mest bekymret for både form og plassering, fikk rett. Det var mye mer værhardt oppe på Korshaugen. Og så lang den ble, og uten sideskip til støtte, så skulle det litt til om ikke stormene ikke ble merkbare. Det ble da satt opp seks stag på hver side for å støtte den opp. Enda det, fikk kirken skavanker. Under byggingen ble langveggene skadet ved at de provisoriske støttene ga etter.

  Etter krigen fikk kirken elektrisk strøm. Og ved restaureringen i 1965 – 1967 ble stagene fjernet og støtter støpt inn i veggene i sidegangene.

  Etter brannen på den gamle kirka, ble ingenting av inventaret reddet. Bilder, altersølvet og kirkeklokkene gikk med. Alt ble nytt med kirka. Panelingen innvendig ble gjort i 1965/1967.

Nåværende Buksnes kirke har bare hatt to orgler. Det eldste ble montert da kirken ble bygget. Det var laget av Adolf Fosnes, Trondheim, og hadde 14 stemmer. Det var et godt orgel og det gjorde sin tjeneste helt fram til 1968. Da var det så slitt at det måtte skiftes ut, og vi fikk det vi har nå. Dette er på 21 stemmer og er levert av Vestlandske Orgelfabrikk. Da dette ble bygget kunne man benytte en del av de gamle stemmene fra det tidligere orgelet. I 1997 ble det innviet et helt nytt orgel i Buksnes kirke.

Hvem var biskop Nannestad?

Se siste side.

Frederik Nannestad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi.

Gå til: navigasjon, søk

Frederik Nannestad (født 21. oktober 1693, død 11. august 1774) var en norsk biskop.

Frederik Nannestad ble født i Eidsberg som sønn av sogneprest Christopher Jensen og hans tredje hustru, Karen Tønnesdatter Unrov. 1718 ble han magister, 1722 regensprost, og 1732 stiftsprost i Århus, hvor han 6. august 1732 ble gift med Martha Elisabeth Jensdatter Wissing. Nannestad var tilhenger av den gamle ortodoksi, hvilket innviklet ham i strid om Pontoppidans forklaring, som han omtalte i skarpe uttrykk fra prekestolen. 1742 fikk han den teologiske doktorgrad, ble professor theologiæ extraordinarius 1747, og 11. mai 1748 biskop i Trondheim. Her forestod han opprettelsen av Seminarium Lapponicum. Etter 10 års virke ble han 1758 forflyttet til Oslos bispestol. Han forlot embedet 1. oktober 1774.

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Frederik_Nannestad»

Hold Ctrl nede når du klikker på Linkene.