|
Øystein Magnusson Forfatter:
Claus Krag |
|
Øystein
1 Magnusson, død 29. august 1123, dødssted Hustad i Fræna, Født omkring 1088,
nøyaktig fødselsdato og fødested er ikke kjent. Norsk konge. Foreldre: Kong Magnus
3 Olavsson Berrføtt (1073–1103) og en ukjent lavættet kvinne. Gift med
Ingebjørg Guttormsdatter. Halvbror av kongene Sigurd 1 Magnusson Jorsalfare
(ca. 1089–1130), Olav Magnusson (ca. 1100–1115) og Harald 4 Gille (ca. 1102–1136) og angivelig av Sigurd Slembe
(død 1139); morfar til Olav Gudbrandsson Ugjæva (ca. 1150–1173): |
|
Øystein
Magnusson var norsk konge i hele 20 år, og i forhold til denne lange
regjeringstiden er det påfallende lite vi vet om ham. Det har i hovedsak
sammenheng med at han ikke gjorde seg bemerket gjennom krigerske bedrifter –
slikt som skaldene diktet om og sagaforfatterne bygde på i sine beretninger.
Ennå var den “sivile” administrasjonen i riket lite utviklet og frembrakte ikke
dokumenter i tilknytning til en konges fredelige innsats. Det de senere sagaene
forteller om Øysteins regjering, er også for en vesentlig del preget av rent
litterære motiver. |
|
Øystein
ble konge ved farens død sammen med brødrene Sigurd og Olav. Alle brødrene
hadde forskjellig mor. Sigurd var 1–2 år yngre enn Øystein og Olav mer enn 10
år yngre. Sigurd og Øystein var reelle samkonger, mens vi ikke hører noe om
Olav som konge. Tidlig i sin regjering, kanskje med én gang, skal Øystein og
Sigurd i en retterbot ha avskaffet forskjellige avgifter til kongen (blant dem
en rekke såkalte “gaver”) som stammet fra det danske styret i Norge 1030–35, og
de skal på den måten ha blitt svært populære. Et samkongedømme innebar ellers
at kongene delte en felles kongemakt, mens selve riket ikke var delt med faste
grenser. De første årene skal Sigurd særlig ha oppholdt seg i Viken, mens
Øystein satt på Vestlandet og i Trøndelag. |
|
Gjennom
korstoget til Det hellige land 1108–11, som en rekke skalder diktet om, vant
Sigurd Jorsalfare et stort ry som krigerkonge. Dette gav i neste omgang
sagaforfatterne en kjærkommen anledning til å kontrastere de to brødrene –
etter faste og nokså stereotype mønstre som vi finner mange steder i
sagalitteraturen – som henholdsvis “krigerkonge” og “fredskonge”. Særlig har
Snorre med stilistisk (og psykologisk) mesterskap utnyttet disse sjablonene i
sin berømte “mannjevning” mellom de to kongene: Sigurd skryter av sine militære
ferdigheter og sin innsats ute, mens Øystein holder imot at han var hjemme og
bygde landet – reiste kirker, stod for havneanlegg og trygget seilleden, noe
som var “mer til gagn for riket” enn at “du [Sigurd] slaktet blåmenn til
fanden”. |
|
Snorres
meddelelse om at Øystein fikk lagt Jemtland under den norske kronen, mens
Sigurd var på korstog, gjennom rause gaver, avtaler og diplomati (skjønt uten
at overhodet noen konkrete opplysninger anføres), inngår i det samme
sjablonaktige og stereotype mønsteret, som fredskongens form for erobring. Men
denne “erobringen” svarer neppe til historiske realiteter. Alt vi ellers vet,
bl.a. fra andre litterære kilder, tilsier at Jemtland først kom under den
norske kongens herredømme 70–80 år senere, på Sverres tid. |
|
Det vi
leser om Øystein i forbindelse med Sigurd Ranessons prosess, er også formet etter
de samme litterære sjablonene og har liten kildeverdi. Derimot gir en av de
eldste sagaene, Theodoricus' kongekrønike på latin fra ca. 1180, en del
konkrete opplysninger om Øysteins byggevirksomhet som kan virke plausible nok
og som gjentas og utdypes i senere sagaer. |
|
Øystein
ser ut til å ha vært særlig aktiv i Bergen, og mye tyder på at han betydde mer
for byens utvikling enn Olav Kyrre (som sagaene gjør til byens grunnlegger).
Blant annet flyttet han kongssetet fra Alrekstad (Årstad) til Holmen ytterst i
Vågen, og her oppførte han en kongehall som ifølge Snorre var den staseligste
trebygning som var reist i Norge. Videre lot han bygge Nikolaikirken som en
kirke for bybefolkningen. Det er også på det rene, slik Theodoricus sier, at
Øystein grunnla Munkeliv kloster, som han utstyrte med et stort jordegods. |
|
Kongens
interesse for Bergen hadde etter all sannsynlighet sammenheng med den
økonomiske utviklingen på begynnelsen av 1100-tallet. Engelske kilder bekrefter
at tørrfiskhandelen, hvor Bergen ble et knutepunkt, nå var i gang, og en
samtidig skaldestrofe av den senere orknøyjarlen Ragnvald Kale forteller om
skipsfart mellom Bergen og Grimsby i Øst-England på denne tiden. |
|
I denne
sammenhengen har det også betydning at kildene knytter Øysteins navn til lofotfisket.
Retterboten de tre samkongene utstedte (se ovenfor) nevner en moderat kongelig
beskatning som skulle stå ved lag: Hver mann som var på fiske i Vågan skulle gi
kongen fem fisker. Sagane opplyser dessuten at Øystein lot bygge en kirke i
Vågan. |
|
Videre
fortelles det at kong Øystein lot anlegge en havn ved Agdenes i innseilingen
til Trondheimsfjorden. Denne omsorgen for ferdselen langs kysten passer godt
med kongens virksomhet i Bergen og Lofoten. Opplysningen om havnen synes nå å
bli bekreftet av arkeologiske funn. De siste undersøkelsene av dette
havneanlegget viser nemlig – i motsetning til tidligere undersøkelser – at det
virkelig er fra Øysteins tid. På denne måten får vi stadfestet sagaenes bilde
av Øystein som en fredelig konge, som var aktiv hjemme over et bredt felt, men
den litterære staffasjen i sagaene må vi fremdeles se bort fra. |
|
Fra
Munkeliv er det bevart et kongehode i marmor, med innskriften EYSTEIN REX, som
er datert til noe før midten av 1100-tallet. Skulpturen finnes nå i Historisk
museum i Bergen. |
|
Øystein
døde av sykdom 1123, og etter det regjerte Sigurd alene til 1130. Øystein hadde
en datter, Maria, som ble gift med Gudbrand Skavhoggsson. Opprørskongen Olav
Ugjæva, som var kongsemne mot Magnus Erlingsson 1165, var deres sønn. |
|
Kilder :
|