Nordlandsbåten

    Båtbyggingen i Nordland har gamle aner, eldre enn en med bestemthet kan fastslå det. I urgammel tid bygget man båter uten spiker, bolter eller annen slags feste av jern og denne metoden har vært kjendt langt opp gjennom tiden. På Sigurd Slembes tid bygdes båter på denne måten. Han fikk i traktene omkring Tjeldsundet av finnene bygget to skuter. De var bundne sammen med sener og var så store at 12 mann kunne ro på hver side, lyder beretningen. De helleristninger en har funnet i Skjomen i Ofoten viser fiske fra båt, og disse ristninger skriver seg fra en periode før vikingetiden.

    Det har sikkert vært bygget båter på mange steder i Hålogaland, kanskje endog i Buksnes i den tiden her var storskog på Lofotøyene, men de viktigste båtbyggerstrøk, da som nå, har nok vært Salten, Rånen og Bindalen, og dreves da som etslags husflid. I det hele kan en vel si at de strøk som hadde brukbar skog interesserte seg for båtbygging.

    Fembøringens alminnelige dimensjoner var: Lengde 12-13 meter, bredde 2,7-2,9 m., bemanningen 6 mann. Åttringen var 10-11,5 m. lang, ca. 2,5 m. bred og med 4-5 manns besetning. Fembøringen hadde opprinnelig 5 par årer — derav navnet «fembøring», men idet båtene bygdes større og større økte mannskapet deretter. Åttringen hadde opprinnelig 8 årer (4 par), derav navnet «åttring», men seinere ble også disse større og ble innredet for 5 par årer og 5 mann. Så var det 4 manns båter «firroring», 3 manns båter «seksring» og 2 mannsfæring (kjeks).

    Fembøringen som åttringen var meget gode seilere, og det er utallige historier om særlig fembøringens hurtige seilaser og seilaser i storm og uvær. Den kunne for rum vinn drives opp i 10-11 mils fart.

    I gammel tid var det å bygge en større båt en omfattende affære. Helt nede i det attende århundre var øksen det eneste redskap de anvendte når det skulle lages planker og bretter av tømmerstokken. Man hadde ingen sag. En brukte trekiler til å kløve stokken med og så laget man et bord av hver halvdel ved hjelp av øksen, seinere også høvel. Det var dengang ikke ferdig søm og rør å få kjøpe, men derimot jern av 4 tommers bredde og ¼ tommes tykkelse. Dette jernet ble så varmet og med en gammel øks som meisel ble jernet kløvet til en kvart tommes firkant og disse firkantene smiddes det søm av, forteller Johan O. Torsvik i en artikkel. For å få roer måtte en tynne ut av samme jernet.

    Omkring 1870-80-årene var prisene på fembøringer i Vefsn ca. 300 kroner, i Hemnes 320, i Mo 200, i Salten 260 kroner. Åttringer fra 65-120, to- og treromsbåter fra 30-40 kroner, prisene litt varierende på de forskjellige byggesteder, kostbarest i Hemnes og billigst i Mo i Rana.

    Nordlandsbåten ble et produkt av fiskernes tusenårige erfaringer. Fisker og båtbygger — der ofte var forent i samme person — hadde sammen funnet fram til den idealbåt — den helstøpte konstruksjon som denne båt var blitt i fiskeriets tjeneste: Den skulle bringe fiskeren hurtig og sikkert fram til fiskefeltet og bringe stor last velberget i havn. Ingen har vel gitt et bedre uttrykk for Nordlandsbåtens helstøpte konstruksjon enn Hans Lind, der han synger om båten og dens mannskap i et sagnomsust bilde: