|
|
Ballstad Vestvågøy
|
Lofoten som forvisningssted og straffekoloni.
|
|
Det var opprinnelig slik at folk som var
dømt som forbrytere, ble sendt til Bergen eller Trondheim for å settes
i tukthus til avsoning av straffen, og var det ingen annen leilighet å få
sendt dem med til disse byene, var bøndene pliktige til, uten godtgjørelse, å
frakte dem frem; helt opp fra Hålogaland, hvor det ingen fengsler var, utenom
lensmannsarrestene, måtte tukthusfangene befordres den lange vei, og det var jo
nokså besværlig og risikabelt samtidig som det voldte stort tidsforbruk for de
bøndene som ble pålagt å utføre transporten.
Helt fra 1687 var Nordland og Finnmark
som et eneste vidstrakt forvisningssted, men fra den 10. september 1784
bestemte et kongebud, at bare Lofoten og enkelte andre steder skulle
gjelde som forbryterkoloni, og fra den tid ble Finnmark befridd fra denne
plage, mens Lofoten fikk så mange flere av disse uvelkomne individer. I
samforståelse med kongebudet av 1784 fant amtmannen i Nordland ut, at det ville
være langt bedre også for denne del av landet å sette forbrytelse til nyttig
arbeide, og i 1790 ble det bestemt at fanger også fra Salten og Helgeland kunne
dømmes til tvangsarbeide i fiskeværene i Lofoten. og denne ordningen sto ved
makt helt til 1840. Inntil den tid sendte fogdene i Nordland hvert år inn
fortegnelse over de forbrytere som var satt bort som tjenestefolk i Lofoten og
hvor de var å finne.
Det var i regelen utuktssynder som man
på denne måten avstraffet, de større kriminelle forbrytere måtte, som før,
tukthusene ta seg av. Foruten sedelighetsforbrytere ble også tyver og rømlinger
sendt til Lofoten. Som det heter i et gammelt dokument. "Det å
arbeide i fiskeleiene på de hårdeste steder i landet kunne være like så
spægende for deres kåte kjøtt som å sitte på vann og brød."
Særlig mange slike delinkventer ble
sendt til Værøy og Røst, der ansås som de mest harde og spægende steder, og
hvor de hadde vanskelig for å stikke av.
En tok strengt på forgåelser i den tiden; en
sjøgutt som hadde rømt fra et skip i Bodø, ble dømt til å tjene - uten lønn
naturligvis - i 4 år hos klokkeren på Røst, og en gutt fra Meløy et halvt års
tvangsopphold på Røst for usømmelig oppførsel mot sin far. En tyv fra Salten
ble dømt til 5 års plikttjeneste samme sted, og en annen mann fra Salten ble
for sitt utillatelige forhold til sin søster deponert til Røst, mens søsteren
ble sendt til Andenes. Fremover i 1780 - 90 årene og i begynnelsen av 1800
årene var det en hel rekke av slike forbrytere som ble sendt til forskjellige
steder i Lofoten.
Noen av disse, sikkert meget
lite velsette «gjester», skikket seg ikke så ille og ble bra
samfunnsborgere, mens andre stadig holdt seg til synden og var mer eller mindre
uforbederlige. Var det noen av disse «frie» fanger som morsket seg for meget i
sitt nye miljø, ble de arrestert av lensmannen og sendt bort, eller folket selv
grep inn og kvittet seg med plageåndene. En slik furie av en kvinne som var
kommet til Røst og var befolkningen der ute til stor forargelse, ble grepet av
noen håndfaste karer som bragte henne om bord i en båt for å føre henne over
havet. «Jenta var stri, ho klora og beit, men høvedsmannen greip ei klubbe og
lovte at han skulleskulle jamne henne», om hun ikke holdt seg i skinnet.
Mange var det også som stjal seg båt og rømte over til andre bygder og distrikter,
ofte tvers over Vestfjorden, et vågestykke som ofte endte med forlis og død. En
ung mann, dømt for tyveri , som i senere tid, d.v.s. etter 1800, var satt ut
til Røst for å sone, rømte i en færing og med en eneste rugkavring som niste.
Han fant land sør på Helgeland, men her fant han nesten i rettens hender igjen.
Tross denne tilførsel av dårlige elementer,
gav dog prost Colban i 1814 beboerne av Røst attest for at de «utmerket seg ved
religiøsitet, sedelighet og oppvakt ånd framfor Moskenes og Flakstads beboere»,
selv om disse mennesker, som helhet betraktet, virket til stor skade ved sitt
forargelige levnet. Det var gjerne slik, at om noen av fangene, som vi får
kalle dem, vakte for stor forargelse på det sted hvor de var satt, ble de ført
til et annet sted, enten lengre borte eller i nærheten. Det er eksempler på at
forbrytelser, satt ut til Røst, ble ført over til andre steder i Lofoten.
Røst måtte nok ta imot den største
kontingent av denne slags, mer eller mindre defekteindivider, men der falt ikke
så få og så på de andre bygdene i Lofoten, mest fiskeleiene.
Som nevnt sto denne ordning ved makt helt
til 1840, men etter 1810 – 1814, var der neppe noen slik deportasjon til
Lofotstedene.
|
| |
|
|
|
