ISAK I TÅA

   Isak som oppsitter i Tåa ligger nær vår tid. Det må ha vært omkring 1820 han slo seg ned der ute på fjellholmen, og der døde han også, ukjent hvilket år. Det fortelles at da Isak lå på sist siste, hente det noe merkelig, at sjøen falt så sterkt ut, at en kunne gå fra Tåa til fastlandet oppe i Veggneset, noe som aldri har hendt siden. - Hvor Isak stammet fra vet ingenn å kunne fortelle. Hans datter Maren ble gift med Hans Crantz Johansen, Vik. En annen datter av Isak, Bergitte, flyttet til Bergen, og ennå ved slutten av 1860- årene levde hun. Hennes beskjeftigelse under stevnetiden var å bringe kokt mat om bord i Nordlandsjektene. Som hun solgte. Den gang var det som kjent ikke tillatt å gjøre opp ild og koke mat om bord i fartøyene inne på Bergens havn. Buksnesværinger som ved den tid var seilingskarer, snakket med denne Isaks datter, når hun entret skutene med sine korger og spann. Hun var da meget gammel.

   Da Isak var død ble den vesle stuen hans revet og ført til Ballstad, hvor den ble satt opp, formodentlig som rorbu, innerst i Hattvika. Sivert Rasmussen med familie bodde flere år i den, ennå utpå 1900- årene; men nå er den borte.

   På Tåa ligger ennå hustuftene for Isaks hjem klart i dagen.

Det fortelles at en gang kom en mann fra Vik, opp i strd med sin nabo, som truet ham med både lensmann og «bolt og jern». Mannen som truselen rammet, ble så skremt og fortvilet, at han gikk bent hen og kastet seg på sjøen, som druknet. Liket ble funnet, lagt i kiste og ført til Tåa. Han var jo selvmorder og måtte holdes på avstand. Steinene som likkisten stod på, vestligst mot bergene på Tåa, menes ennå å kunne påvises.