Vi kjører til Ballstad

   Da veien gjennom bygda utpå 1870- åra var ferdig bygget frem til Ballstad, og Storbrua over til Ballstadøya lå der med sitt lange spenn, ble det snart trafikk av hestekjøretøyer, mest under fisket om vintrene. Fiskeværet var det store omsetningsmarked for torv og poteter, for melk og fløte, for kjelost og spekalvkjøtt, og en og annen mysosten eller klatt med smør slang der vel også i blant. Torv og melk var dog hovedproduktene.

   De som var engasjert i denne trafikken var mest kvinner, koner og piker, men en og annen eldre mann, som hadde «begitt» fisket, var også med i kjørelaget.

   Handelen gikk som regel ganske kvikt, i rorbuene eller om bord i kjøpefartøyene på vågen. Hver eneste dag, så sant været var noenlunde folkelig, kunneen se kjerringer og jenter gå fra rorbu til rorbu med transportspanna i den ene handa og litermålet i den andre, eller la seg ro rundt på vågen i sin handels erend. Mest velsett var nok de unge jentene, som fiskerne kunne spøke og «gantes» med, mens de målte i og fikk sin betaling for varene, og kanskje var det også en og annen av fremmedkarene ~ det var jo i tilflyttede fiskeres buer denne omsetning fant sted ~ som var så heldig å få tinget seg plass til å «sitte på» med jenta under heimturen, oppover til Gjerstad, til Gravdal eller til Storeidet. Kom det gjensidig forståelse i stand, fikk han kan hende bli med helt hjem, og det kunne ende med lysing og bryllup. Mangt et ekteskap kan føre sin opprinnelse tilbake til en slik sledefart, og han eller hun ble utflyttere fra sin bygd.

   Fra gårder  hvor en hadde meget å selge av torv eller melk, eller begge deler, måtte hesten i vei til Ballstad minst annen hver dag, om vær og føre ellers tillot. Tusener av lass med torv, og tusener liter melk er i årenes løp transportert til Ballstad og gjort i penger, og selv om prisen var lav, 3 til 4 kroner for et torvlass og 10 øre literen for melken, ble det likevel adskjellig «valuta» som på denne måten tilhørtes bygda.

   Størst  var denne trafikken fra begynnelsen av 1890 ärene til utpå 1920- ärene. Det var den tiden mer eller mindre gode Vestlofotfisker og stor samling av fiskere og kjøpefartøyer i Ballstad. Torvmyrene skrumpet etter hvert sterkt inn, meieriet ville ha melken, og det ble ferre og ferre hester å se i Ballstadkjøring.

   I denne trafikkens glanstid var det 40 – 50 opptil 60 – 70 hester, noen også fra den sørlige del av Borge og fra vestre Hol, som på en og samme dag kjørte til Ballstad, forbi Ura til Ballstadlandet, eller over Storbrua til Øya; særlig lørdagene var alt som kunne «krype og gå» av hester ute, for da skulle kallene heim til helga, og det var godt å kunne sette seg på sleden for en mils eller meres tur, etter en slitsom dag på sjøen, kanskje et «roan» helt inn på ”Fortrotta”.

   På heimturen om kvelden var det ofte kappkjøring, og de små, fotrappe Lofothestene gjorde seg flid med å holde farten på topp. Heimhug (heimlengsel) krubba med høydotten hadde de jo også.

   Større eller mindre lass på sleden hadde de fleste også på retur fra fiskeværet, hau iseli og agnskall eller hva det nå kunne være, alt til fjøset og buskapen – og noen, også «kjæresten», om det ellers høvde slik, at han far sjøl ikke skulle være med på kanefarten.

   Nedskriveren forteller om en lørdagskveld vinteren 1906, at 38 hester som i en samlet kjede travet veien nordover Haugmyrene mot Laukhamran på hjemtur fra Ballstad, og straks etter kom det en ny kjede på 9 hester. Det knirket av skarp frost under sledemeiene, månen stod fullmoden aust over Ramsvikenangen, det singlet og ringlet i alle tonearter fra hundre dombjeller, og der stod en røyk av blåst fra hestenes neser. Det var stemningsfullt og festlig. Jeg vandret etter på mine med gamle sjøvotter sålede lugger, var glad og lyttet til dombjelleklangen, som til slutt hørtes bare som en sprød og spinkel liten lyd nord fra myrene mot Dønvold, og ble borte…… Dette er bygda mi, tenkte jeg, og er den ikke vakker og full av liv og lyd.

   Hest etter hest tok av på sideveier, de første hadde alt gjort det ved Gjerstad og ved veien ut til Straumsiden, nå svingte de av til Haug, til Storeidet, Leknes, Holsfjerdingen, Bolle, Himmelstein, Skulbru, Opdøl og Utbygda, til Farstad, Vold, og Rise. Ledd for ledd kortes kjeden av, og til slutt bestod den bare av etpar  - tre hester som skulle nord til Ostad og Skjerpen i Borge.

   Ennå drives det jo – selvsagt – vinterkjøring til Ballstad, det skjer omtrent ikke med hest, men med hestekrefter. Torvkjøring og salg av torv ble det slutt med, tidlig på 1950 tallet.