Lofothistorier

Logo

Untitled

Ballstad Vestvågøy

Snøskred og andre ulykker.

Fra senere tid kjenner vi til flere skredulykker i Buksnes.

Vinteren 1850 gikk der et snøskred i Ballstadura, og i dette skredet ble Jacob Schønning Israelsen, Reine, drept. Jacob var høvedsmann på den ene av de to båtene som ulykkesdagen året før (11. februar 1849) kom seg velberget over Vestfjorden til Hamarøy. Hans bror, Samuel Israelsen, Vetting, ble også tatt av skredet, men slapp fra det med livet.

Vinteren 1879 gikk det et snøskred i Kremmervika, men i dette skredet gikk det ikke tapt hverken liv eller eiendom, i alle fall meldes det ikke om noe.

Vinteren 1880 gikk det atter sneskred i Ballstadura. Nils Knutsen var på tur til Reinsjøelva etter vann, da skredet kom. Han kastet seg ned bak en stor stein, men lufttrykket var så kraftig, at det kastet ham opp på skredet, og begge vannbøttene gikk tapt i snømassene. Petter Andersen, Sund, som var Nils Knutsen`s høvedsmann, og eier av bøttene, ble ikke vel til mote, da han fikk høre at vannbøttene var «forulykket». — Meddeler, Ole Villassen, Valen i Vågan, født og oppvokst på Sund, er ikke helt sikker på om det var dette skredet som tok med seg rorbusvala til Johannes Arctander, Reine, og hans sønn Jakob Arctander, slik at de mistet alle sine lever- og rogntønner, som sammen med svala ble ført på sjøen. Skredet laget slik høy sjøgang på havna, at åttringene som lå der holt på å bli fylt med sjø. Hans Hansen, Sjøskar, satt akkurat under skredet i båten og sløyde fisk, og det så ut for ham som hans siste time var kommet.

Vinteren 1907 gikk det et mindre skred på omtrent samme sted i Ballstadura, og Josefine Nilsen, Skottnes, ble revet med av dette og ført helt ut på sjøen. Hun var på vei ned til Ballstadlandet med et spann melk, og måtte gjøre denne ubehagelige avstikkeren til sjøs. Imidlertid slapp hun fra det med skrekken; men melkespannet for nok samme veien som vannbøttene til Petter Andersen.

Siden har det ikke gått nevneverdige skred i dette fjellet. -- Etter skredet vinteren 1880 ble rorbuene i «Ura» flyttet fra denne faresone, og noen bebyggelse er siden ikke gjort her.

Den 13. mars 1906 gikk det ved midnattstid et snøskred på Sør- Vetting, som rev med seg Johan Samuelsen`s stuebygning, vinterfjøset og sommerfjøset, smadret alle tre husene og førte det hele ned til sjøen, der skredet stanset opp. Bare en torvsjå og naustet sto igjen på gården. -- Alle folkene på gården lå og sov da skredet kom, det var tre kvinner, idet mannfolka var i fiskeværet. Disse tre kvinnene berget livet ved å komme seg hurtig ut av huset gjennom åpningen etter det avrevne taket.

Alle dyrene i fjøset, 4kyr og 10 sauer, strøk med. Av disse hadde Johan`s sønn, Kristian, 1 ku og 4 sauer på fòr i fjøset. Dette ble et følelig tap Johan Samuelsen, som måtte bygge alt fra nytt av, men da flyttet han gårdens hus i ly under en berghall lenger sør. Han fikk en del privat støtte til gjenoppbygging av sin heim, og Petter Andreassen, Hol, forærte ham en ku til nystart av buskap.

Det var fra Ramnbergslia og Slottdalen dette skredet kom, og fra disse farlige steder har det tidligere, som også senere, gått skred.

På samme sted gikk det en gang, men det er lenge siden, og år og dato kan ikke angis, et jordskred som drepte en kone, meddeles det. Det var mye og langvarig regn som forårsaket dette skredet.

Den 7. mars 1943 gikk det et flomskred i Helland, som gjorde ganske stor skade hos Lars Hellan. Fjøset ble totalt ødelagt, men husdyrene fikk en berget. Bare noen høner ble drept. Heldigvis tok skredet en slik retning at våningshuset ikke ble rammet.

Et voldsomt j o r d s k j e l v var det her i Lofoten i 1819. Det var så kraftig at fjellstykker ramlet ned, hus falt overende og folk sto skrekkslagne. Samtidig antok himmelen en blygrå farge, fortelles det, og det kom orkanaktige stormkast. Havet reiste seg som under syklon og det var drønn som av torden. Enkelte steder gikk det også leirras. Dette skjelvet kom igjen flere ganger de følgende dager og langt inn i det neste år, fortelles det. Dette gjorde et sterkt inntrykk på folk, og i mer enn en menneskealder mintes man disse bokstavelig talt rystende hendelser, og andre begivenheter ble datert så og så mange år før eller etter «storjordskjelvet».

Også omkring midten av 1890- årene, visstnok høsten 1895, var Lofoten hjemsøkt av et ganske kraftig jordskjelv; men det var kortvarig. Rystelsen var også denne gang så kraftig, at det klirret i tallerkenrekker og skranglet av løse ting.